Atila's Qaia

Qaia var vår (Catharina og Christian) første felles hund. På sensommeren 2001 syntes vi at tiden var inne for å skaffe oss en hund. Vi hadde lenge vært enig om at vi ønsket oss hund, men syntes vi måtte vente til vi var klare for å leve et litt mer ”hjemmeorientert” liv. Således ble hundekjøpet første steg mot det å bli ordenlig etablert… så allerede i september kom Qaia til oss. Hun kom fra kennel Atila i Sverige. Sine to første leveår bodde Qaia hos oppdretter. Kennelen ligger i landlige omgivelse og Qaia levde nok et beskyttet liv. Vi fikk beskjed om at hun ikke var blitt trenet og således ikke hadde opplevd noe vondt. Dette forstod vi raskt rekkevidden av når vi kom hjem. Qaia var så godt som redd og skeptisk til alt. Redselen ble uttrykt gjennom vegring, skjelving eller krypende gange. Vi innså at Qaia ikke var blitt sosialisert eller trenet på verken ulike miljø eller mennesker. Vi begynte raskt med en mer eller mindre systematisk trening av henne. Vi merket at dersom vi hevet stemmen, krøp hun sammen – så best resultat fikk vi ved kun å benytte positiv forsterkning (mye ros og godbiter). I starten benyttet vi således klikkermetoden for å lære inn elementær lydighet. Etter hvert som hun fikk erfaring og mestringsopplevelser ble hun relativt trygg i ulike miljøer. Qaia ble anskaffet for å være husvenn og turkamerat. Christian fikk imidlertid raskt lyst til å trene brukshund med henne og begynte å trene i regi av Norske redningshunder. Denne treningen har nok vært avgjørende i forhold til å øke hennes trygghet og selvsikkerhet. Til tross for dette måtte han innse at Qaia aldri ville bli en redningshund, til det mangler hun for mye motivasjon og selvstendighet. Christians motivasjon for redningsarbeid avtok likevel ikke. For at han en dag skal lykkes med treningen, anskaffet han seg en ny hund. Planen var da at Qaia igjen skulle bli husvenn og turkamerat. Sommeren 2004 fikk vi altså en valp i huset. Noen uker før kom vårt første barn til verden. Qaia tok i mot dem begge med stoisk ro og sjenerøsitet. Likevel, familiesituasjonen ble endret og Qaia måtte vike plassen som nr 1. Større aktivitet i hjemmet førte også til at hun ble mer urolig – kanskje på hugget for ikke å bli glemt. Derfor kom tanken snikende om at Qaia trolig ville ha det bedre hos noen andre. Helst hos en enslig person hvor Qaia igjen kunne få være nr 1. Første helgen i advent (04) flyttet derfor Qaia fra oss. Vi syntes det var svært trist å ta farvel med en hund som har betydd så mye for oss. Hun har nok lagt grunnlaget for at vi for all fremtid kommer til å ha hund. Det gledelige er at Qaia har fått komme til et hjem med bare en person som har masse tid og kjærlighet å gi henne. Vi har besøkt henne og sett at hun har det helt topp.

Alle bildene er passordbeskyttet. For tilgang til bildene send en e-post for brukernavn og passord.